17. mai. Hva skal man si? Det er kanskje den mest norske dagen vi har. Dagen hvor alt er litt kaotisk, litt rørende, og veldig, veldig fin. Barna løper rundt som små sukkersjokk på to bein, med is i hånda og fløyte i munnen og foreldrene løper etter med våtservietter og de formanende ord IKKE mer brus nå.
Og så har vi bunadene. De fineste klærne vi har og de minst komfortable. For det er jo ikke ekte 17. mai før du har fått gnagsår på hælen, sølt is på skjorta, og lurt på hvorfor du tok på deg ull under der igjen. Men pent er det i hvert fall før toget starter.
Og det toget, ja. Det er som en lang, livlig slange av barn, flagg, korps, lærere og en og annen bestemor som har sneket seg med. Og midt i det hele høres et enstemmig “Hipp hipp hurra!” mens noen mister en sko, noen mister en fløyte og ingen mister humøret, i alle fall ikke helt.
Foreldre? De er slitne før klokka har blitt ti. De har laget frokost, funnet flagg, klemt ungene inn i bunader, og prøvd å huske hvor de la skolekaka de skulle hatt med. Det er logistikksport på høyt nivå og alle fortjener medalje.
Men midt i alt styret, all lyden og alle isene (minst fem per barn), så kjenner vi det: Gleden. Fellesskapet. Stoltheten. For 17. mai er mer enn fløyter og pølser, det er den dagen vi feirer at vi har et fritt og fredelig land. Og det er faktisk ganske stort.
Så til alle slitne småbarnsforeldre, overivrige fløytister, korpsmedlemmer med gnagsår på leppene, og isklissete unger med blå tunge. Gratulerer med dagen! Vi klarte det igjen.
Bli med oss på tur 