Å være reiseblogger er en som går rundt med kofferten halvveis pakket, alltid på jakt etter neste flybillett. Og når vi ikke kan reise? Da begynner abstinensene. De sniker seg på som en lett kløe, før de eksploderer i en fullstendig rastløshet som får oss til å Google «billigste flyvninger akkurat nå» klokka tre om natten.
Reiseabstinensene har sine helt egne symptomer. Det starter ofte med små ting, som at du plutselig begynner å savne lyden av et boarding call eller lukten av flyplasskaffe til overpris. Deretter kommer de alvorlige tegnene. Du blir stående altfor lenge i taxfree-avdelingen på nærmeste flyplass – selv om du egentlig bare var der for å hente noen fra ankomst. Du finner deg selv dagdrømmende foran globusen, mens du spinner den og peker på tilfeldige steder, bare for å kjenne litt på følelsen av å være «på vei».
Og så er det maten. Når man ikke kan reise, prøver man å kompensere med kjøkkenet. Plutselig står du der og lager thai curry som smaker litt som vanlig lapskaus, fordi ingrediensene fra butikken hjemme ikke helt matcher det lille markedet du besøkte i Bangkok. Du tenner stearinlys og prøver å gjenskape atmosfæren fra en italiensk trattoria, men alt du får er en sotet lukt i leiligheten og et brannalarm-maraton.
Selv pakkingen blir en aktivitet. For når du har reiseabstinenser, pakker du ikke for en konkret tur – du pakker fordi du håper universet legger merke til innsatsen og sender deg et tilbud på en last-minute-tur til Maldivene. Du står foran kofferten og vurderer om solhatten virkelig er nødvendig for en mulig tur til Island, men legger den likevel i – for sikkerhets skyld.
Reiseabstinensene gjør deg også litt smågal. Du begynner å se på steder som du aldri før vurderte. Et øde tettsted i Sibir? Klart, så lenge de har noe interessant å blogge om. Du vurderer til og med å sjekke inn på et hotell i nabobyen, bare for å føle deg som en gjest igjen. Det er en slags desperasjon som får deg til å se skjønnheten i et busstopp med grafitti og en halvveis fungerende brusautomat.
Men det verste? Sosiale medier. Når reiseabstinensene kicker inn, blir Instagram som et torturinstrument. Alle de andre reisebloggerne legger ut bilder fra solfylte strender, fjelltopper og eksotiske markeder, mens du sitter hjemme med et blekt kart og en kaffe som ikke engang er fair trade. «Åh, nå savner jeg Bali», skriver de, og du kjenner en trang til å unfollow dem alle – men du gjør det ikke, for hva om de har en hemmelig reisetips du går glipp av?
Men kanskje, bare kanskje, er reiseabstinensene også en del av sjarmen. For når vi endelig kommer oss avgårde igjen, setter vi ekstra pris på det. Lyden av flymotorene, lukten av gatemat, følelsen av å gå deg vill i en ukjent by – alt føles litt sterkere, litt mer magisk. Og så glemmer vi abstinensene, helt til neste gang vi blir sittende fast hjemme. For vi reisebloggere, vi er ikke skapt for å sitte stille. Og reiseabstinensene? De er bare prisen vi betaler for lidenskapen vår.
Bli med oss på tur 